Elishy

9

KUNSTEN Å LEVE

  • Publisert 24.09.2015 klokka 21:31
  • Kategori: tanker

Når jeg skriver dette føler jeg meg som en liten jente igjen. Jeg vet det er rart å si, i og med at jeg fortsatt er så liten som jeg er, men det fantes en tid der jeg var mindre. Det fantes en tid der bekymringene var like store, men tok mindre plass i livet mitt. Jeg var liten og lykkelig. Bekymringer og vonde følelser slapp ikke til så lett. Kroppen føltes hel. Glad. Ekte. Sånn har jeg ikke følt det på lenge. Altfor lenge. Mange dager, uker, måneder, år. Jeg har vært glad. Jeg har smilt og ledd og følt glede. Men ikke lykkelig. Ikke ekte lykke.

Det er det som er det store problemet. At følelsene mine ikke virker ekte. De er bare der, men jeg klarer ikke helt å føle dem. Jeg klarer til en viss grad å føle smerte. At hele verden raser sammen. Men ekte glede og lykke - det eksisterer ikke. Jeg nærmer meg målet, men det er allikevel langt igjen. Det virker så håpløst. Jeg vil så absolutt ikke rote til dette.

Kvalmen stiger. Pusten blir dypere. Temperaturen synker. Tårene bygger seg opp. Ord blir fattige. De er bare bokstaver. Bare stavelser. Alt virker så vanskelig. Alt virker så vrient. Tårene triller langsomt. Det skal gå. Jeg skal klare det.



7

Not so perfect

  • Publisert 08.04.2014 klokka 15:08
  • Kategori: tanker

Tviler på at det bare er jeg som føler meg trist etter timesvis med lesing av blogger, instagram, weheart it osv? Det er ikke det at jeg ikke syns det er inspirerende. Jeg skulle gjerne sett ut som disse jentene, hatt de kjekke og søte kjærestene som kom med roser og diamanter annenhver dag og alltid kose meg på cafè med venner og ordentlig oppskjært frukt.

... Men dette er jo absolutt ikke sånn hverdagen til de fleste er. Enten så er man veldig positive eller så er man veldig negative. Enten så er alt perfekt eller man er så deprimert at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg. Livet er som en berg- og dalbane. Det går opp og ned, men det finnes også en mellomting. Vi som lesere og tilskuere må legge merke til det. Det er så mye vi ikke ser. Allikevel er det vanskelig å forstå dette. Jeg merker det er så lett å bare skrive det. Jeg kan ikke styre tankene mine, men jeg kan hjelpe meg selv ved å se annerledes på ting. 

Jeg føler meg så annerledes enn alle andre. Jeg vet innerst inne at det ikke er normalt å ligne en VS-modell og bruke en time på å skjære opp noen bær for et bilde - men jo mer jeg innser at det ikke er meg og mitt liv, jo mer har jeg lyst på det. Hvorfor? Det aner jeg ikke. Men i denne verden vi bor i nå handler det om å skille seg mest mulig ut, men fortsatt være lik alle andre. Et umulig oppdrag, spør du meg! Jeg er så lei av jentegjengene man ikke ser forskjell på som har det nyeste og det dyreste, som mener vi skal være oss selv. Går du ikke med "uniformen" og er deg selv, da blir du også sett rart på. I et samfunn med så mange medier og så stort utseende og kropps-press må vi være forsiktige og prøve oss ut. 

- bilde fra weheartit - 

0

Hvem er du til å dømme?

  • Publisert 02.03.2014 klokka 12:34
  • Kategori: tanker

I en verden fylt med 7,25 milliarder mennesker er det forståelig at ikke alle kommer overens. Det finnes over syv milliarder ulike personer. Det finnes bare en av deg. Du er en av syv milliarder mennesker som lever på denne jorden. Alle disse andre menneskene har akkurat samme verdi som deg. De har følelser, akkurat som deg. De gjør det de tror er det beste for at verden skal fungere. Om det er for deres eget beste eller andres beste? Svaret er vel ganske enkelt; det er individuelt. Noe annet som er ganske klart er at vi alle er forskjellige. 

 

Du finner aldri en som er akkurat som deg. Aldri. Det er noe man bare må akseptere. Du bør akseptere andres meninger, andres holdninger, andres valg og andres oppførsel. Vi må se det beste i de rundt oss. I et samfunn fylt med så mange intriger og forskjeller er det viktig at man fortsatt finner de gode tingene i hverandre. Alle har ulike meninger. Man ser ting forskjellig. Vi er helt forskjellige individer. Vi har ulik identitet. Ulik bakgrunn. Ulik personlighet. Ulikt selvbilde. Ulike fremtidsplaner. Ulike boforhold. Ulik helsetilstand. Vi er en egoistisk rase. Det er stygt å si, men sånn er sannheten. Stygg og brutal. 

 

De fleste av oss vil bli sett og hørt på en eller annen måte. Om det bare er i klasserommet, på jobbmøtet, i vennegjengen, på tv eller av hele verden. Grunnen til at ikke alle vil det samme er at vi er forskjellige. Noe som er soleklart for deg er kanskje ikke like klart for en annen. Kanksje denne personen er helt uenig? Det er sånn vi mennesker er. Og det er vel ikke noe galt med det?

 

Daglig møter jeg mennesker jeg er uenig med. Daglig møter jeg mennesker som jeg selv mener er «bedre» enn meg selv, og noen jeg føler er «dårligere» enn meg. Men sånn er det faktisk ikke. Alle mennesker har sine negative og positive sider. Noe du ikke liker med meg er det kanskje noen andre som elsker! Vi er ikke flettfri. Ingen av oss er det. Vi er mennesker. Det er meningen at vi skal ha positive og negative dager. Det er meningen at vi skal føle oss elsket, men også hatet. Det er så mange utfordringer der ut. Tusenvis av dem. Og i det vi leter etter feil ved andre lager vi bare enda fler. Både for andre og oss selv. 

 

Du trenger kanskje ikke lete lenge før du finner disse feilene med andre. Noen er lettere synlig enn andre. Men i det du tar deg selv i dette bør du tenke nøye gjennom deg selv. Du er kanskje flinkere til en ting eller velger å leve livet ditt annerledes - men hvem har sagt at det er det som er riktig? Vi tar valgene vi tar fordi vi selv føler at det er rikitg der og da. Vi bommer gang med gang, men det vi også gjør da, det er jo at vi lærer. Det er en stor pris vi må betale. Sånn er det bare og det må vi leve med. Vi er mennesker. Vi er uenige. Vi er ulike. Vi er unike! 

0

The truth

  • Publisert 14.01.2014 klokka 19:24
  • Kategori: tanker

This is the truth, and nothing else than the truth.

Har du noen gang følt at hele verden er imot deg? At uansett hva du gjør eller hva du sier - det blir like feil. At alle planer og alle alternativer ender opp med at en eller annen blir såret, og du ikke klarer å tenke hvilken som er verst? Tenk deg at uansett hva du gjør, blir det påpeket. Uansett hva du sier, blir det påpeket. Du blir pirket på hele tiden, og selvtilliten din blir sakte, men sikkert, puslet fra hverandre. Bitene er skjøre, og lette å plukke fra hverandre. Et lite vindkast, og bitene ligger nede i søledammen.Du ser de ikke lenger. De er borte. Du føler deg bare mer og mer usynlig. Du tror mer og mer på det de rundt deg sier. Kanskje du ikke er så hyggelig som du tror? Kanskje det bare er noe du har trodd? Kanskje du egentlig er ganske dum? Kanskje du egentlig oppfører deg som en desperat og løs person, eller kanskje du oppfører deg som en negativ drittsekk? Du har egentlig hele tiden håpet at dette ikke stemte - at det bare var ting folk plottet ut med for å føle seg bedre om seg selv. Du begynner å tenke. Låse deg helt i det. I et rom fylt med disse ordene som summer rundt, og alle situasjonene som kanskje har noe til felles med disse ordene. Det er faktisk sant at jo mer du hører en ting, jo mer tror du på det. Man kan tro på de merkligste ting, bare fordi du har hørt det så mange ganger. Man lurer til slutt seg selv, og blir blind for sannheten. Ordene samler seg som et bind for øynene. 

Man har alltid noen som forventer noe av deg. Selvom du kanskje ikke tenker sånn er du flere forskjellige roller. Du skal være en sønn eller datter, en venn, en skoleelev, en kjæreste, en ansatt, et barnebarn, en tante eller onkel - du skal være så mye forskjellig. Alle setter forskjellige krav til deg og du aner virkelig ikke hvordan du skal få samlet deg selv. For, hvordan er den virkelige deg? Er det en blanding av alle disse? Hva ville de rundt deg si hvis de så den virkelige deg? Det er ikke enkelt. Livet er en stor utfordring. Hvem man skal høre på og hva man skal gjøre. Hva som er rett og galt. En ting er iallefall sann - livet består av så mange feil. Feil valg, feil steder og feil mennesker. Tenker du ofte på om du er deg selv? Om hvordan du egentlig er? Føler du kanskje at du bare har en fasade og ikke finner den egentlige deg? Du er ikke alene. Selv aner jeg ikke hvem jeg er. Jeg føler jeg gjemmer meg bak en ganske så trygg maske, men så snart den rives av er jeg så redd. 

large (1)

Selv hvor ekkelt og vanskelig det kan være må du bare ta hånda og hente puslebitene. Det blir møkkete og et slit å finne alle, men det er det beste du kan gjøre. Bindet foran øynene løsner litt mer hvor hver brikke, og tilslutt vil den nesten være borte. Du må bygge opp deg selv igjen. Du finner alltids en person blant alle disse syv milliarder mennesker på denne jorden som vil hjelpe deg litt på din vei. Det kommer ikke til å bli lett. Det blir beintøft. Men du kommer til å klare det. Tro på deg selv, og halve jobben er gjort!

Les mer i arkivet » Oktober 2015 » September 2015 » April 2014
hits